After finishing a surgery that lasted until 2 AM, Dr. Ceriani stands exhausted in the hospital kitchen with a cup of coffee and a cigarette. “The nurses,” LIFE noted, “constantly admonish him to relax and rest, but because they are well aware that he cannot, they keep a potful of fresh coffee simmering for him at all hours.” Eugene Smith’s empathy as a photographer, as well as his his capacity for capturing on film the tumult of emotions endured by men and women under duress, were hallmarks of his work and continue to astound and influence photographers to this day. In 1979, the W. Eugene Smith Memorial Fund was founded to support those working in the profoundly humanistic style of photography to which Smith dedicated his life and his art.
This is the photo-blog of Johnny Vaet Nordskog.
I live in Norway.
I study Photography at Bilder Nordic School of Photography in Oslo.
I am 22 years old
If you want your picture taken or would like to buy prints, feel free to contact me at: johnny_nordskog@hotmail.com • Ask me anything
Johnny Vaet Nordskog
If you want your picture taken or would like to buy prints, feel free to contact me at: johnny_nordskog@hotmail.com • Ask me anything
Johnny Vaet Nordskog
LIFE Classic: Eugene Smith's 'Country Doctor' - Photo Gallery - LIFE
Some amazing portraits here!
A new exhibition in New York features the photographer Pierre Gonnord’s extraordinary portraits of marginalized individuals. See more here.
(via photographsonthebrain)
My pictures appeared in the “Norwegian Business Daily” the other day.
The first one is a portrait of Hans Amundsen, a man who has worked closely with NASA on the Mars-Rover Curiosity project. Published in their Saturday Magazine. 26.11.2011
The second picture shows some images from a restaurant called Brødrene Sundt Spiseri, which the Business Daily wrote a review on. Published in the Saturday Magazine. 12.11.2011
Pictures from my project about Autism.
I’ve also written a text in Norwegian about the process working on this project.
“Jeg pleier normalt ikke å være så impulsiv, men i dag er jeg det. Vil du komme å spise middag med oss i morgen klokka fem?”
Sånn starter historien om dette foto-essayet.
Jeg har begynt på noe jeg muligens ikke klarer å fullføre, jeg har presentert en ide/prosjektbeskrivelse som handler om å fotografere autisme. Jeg er nysgjerrig på selve temaet og spent på hvordan jeg skal klare å dokumentere en relativt “usynlig” diagnose, som autisme er. Lærere og medelever ved Bilder Nordic School of Photography er veldig entusiastiske, men jeg får ingen respons på de titalls e-postene jeg har sendt ut til familier berørt av autisme. Det går virkelig ikke min vei og jeg er nær ved å droppe hele ideen.
Det er mars måned og kaldt i luften, vi tar lunsjpause på skolen og jeg rusler lutrygget mot butikken da telefonen min plutselig ringer. I løpet av den ti minutter lange samtalen har jeg gått fra motløs til mer entusiastisk enn noensinne. Jeg skal ut til Kolsås for å spise middag med Gunnar, Catharina og deres to barn Oliver og William, sistnevnte med en diagnose innenfor autismespekteret.
Kvelden er helt fantastisk. Vi finner raskt tonen og familien er positivt innstilt på å gjennomføre prosjektet. Oliver og William sjarmerer meg i senk.
William er seks år gammel og har klassisk autisme. Gunnar og Catharina begynte å ane uråd da William var ca to år gammel. Han begynte gradvis å miste språket sitt og enkle motoriske ferdigheter begynte også å svinne. Det tok nesten et helt år før han fikk en diagnose innenfor autismespekteret. Selv i dag har han et svært begrenset språk, men han er svært aktiv og sprer mye glede i familien.
Vi snakker om situasjoner som kan være interressante å fotografere, hvordan autisme påvirker dagliglivet og hvordan det hele startet. Vi snakker også en del om meg og min motivasjon for prosjektet. Jeg har jobbet på Autismeforeningen sine sommerseminarer på Fagerhøy ved to anledninger og jobber for tiden som støttekontakt for en ung mann med høytfungerende autisme i Oslo. Jeg forklarer at jeg siden sommerseminarene har vært fascinert av tanken om å fotografere mennesker med autisme. Det å utfordre seg selv som fotograf ved å ta på seg en oppgave der man skal feste noe ganske “usynlig” til film virker spennende og lærerikt.
Jeg tar ikke et eneste bilde denne kvelden, men vi avtaler at jeg kan komme tilbake om noen få dager og begynne å fotografere.
Da jeg sitter på bussen på vei hjem til Oslo så tenker jeg at jeg aldri har blitt møtt med så mye åpenhet og varme noen gang tidligere.
Ukene går og jeg kommer ofte innom. Jeg prøver å få med meg dagliglivet og er derfor med familien hjemme, i svømmehallen, ute i Kolsås, i barnehagen og nå nylig på skolen. Jeg blir etter hvert en del av familien. De legger mindre merke til meg og bildene blir merkbart bedre. Catharina har sagt i ettertid at jeg ble en slags “storebor med kamera”, et fantastisk komplement å få for en dokumentarfotograf.
Etter hvert som mars går mot slutten så må reportasjen leveres på skolen og jeg kan ikke komme innom like ofte lengre.
Denne høsten er spesiell for William. Han skal begynne på Haug Skole og Ressurssenter. Haug er en skole tilrettelagt for barn og unge med autisme, sammensatte lærevansker eller multifunksjonshemninger. Her vil han få tett oppfølging av en godt kvalifisert stab.
Hverdagen har også blitt lettere for hele familien, det er generelt bedre stemning nå om dagen sier Catharina.
Beautiful story by Sara!
This is a short story about my granduncle, who’s blind, and living with my grandaunt. Their love story touches me, and he’s always so true about beauty in life. A true romantic. Finally I got to spend a lot of time with them, during this project.
This was something I did mostly for myself, but also combined as a school project.
Three out of four brothers were blind, witch two of them still are alive. So this is to be continued.
